Askil Holm: Rock City Namsos – Slik jeg ser det

Namdalinger, journalister, sms-spaltister og kafebordeksperter, politikere, skeptikere, kommentatorer, kommentatorer av kommentatorer, bloggere og facebook-grupper spør seg etter turbulente tider rundt Rock City Namsos: Hva skjer nå? Hva skal Rock City Namsos være i framtida?

Jeg spør isteden meg selv: Hva kan jeg gjøre framover for å gjøre Rock City Namsos til den beste arbeidsplassen og Namsos til en av de beste stedene å bo? Hvordan kan omdømmet til Namsos i enda større grad bygges fra innsida, slik at alle som kommer til byen både ser og kjenner at de har kommet til Norges viktigste rockeby?

Etter å ha lest Martin Hågensen sitt innlegg "Hva er Rock City?" i NA i forrige uke fikk nok mange svar på det de har lurt på, og jeg vil følge opp med noen tanker som kan gjøre refrenget til Rock City enda klarere og sterkere forankret både i musikkmiljøet og hos publikum.

Men før jeg går nærmere inn på det vil jeg starte med en kort historie. Eiffeltårnet er med sin høyde på 300 meter og sin helt spesielle konstruksjon, det mest kjente landemerket i Paris og internasjonalt kjent som et symbol for Frankrike. Det er oppkalt etter sin gründer og konstruktør, ingeniøren Alexandre Gustave Eiffel. Tårnet er en kjent attraksjon for turisme, med over 5,5 millioner besøkende hvert år. Det interessante er: I Paris var det stor motstand mot at tårnet skulle bygges. Ingen skjønte hvorfor denne jernkonstruksjonen skulle stå der. Litt mer om det senere.

Året jeg startet som artist var i 2000. En start jeg vil kalle både trang og smal. På et lite studielån og noen oppsparte midler etter å ha stått i CD-baren på Øyvind Johansen, kom jeg meg i studio og spilte inn mine første låter. Etter å ha fått nei hos både Innovasjon Norge og banken min, som dessverre ikke hadde noen låneordning for unge engasjerte rockere, fikk jeg omsider 10 000 kroner fra Ung Tiltakslyst, Dette er en organisasjon som støtter unge til å realisere sin første bedriftsidé. Jeg kjøpte meg en bærbar PC, en mobiltelefon og en printer for pengene. Så begynte jeg å ringe og mase, og ringe mer. Til slutt kom jeg meg endelig rundt i hele landet med bandet i 2002. Så var kassa tom, og jeg flytta hjem til Namsos. Da var det bare å begynne på nytt. Men ikke med en kjekk og grei 1-2-3 ferdigmanual fra Oslo. Denne gangen var det med hjemmestrikka ullsokker og ei oppskrift fra Namsos.

Fra Powerpoint til "Point of no return"

Endelig er vi på vei fra powerpoint til point of no return i Rock City. Men jeg spør meg selv en gang til: Har vi kommet til det punktet at alle skjønner hva Rock City er? Har vi selve hiten som skal selge album slik at vi kan reise på turné de neste tiårene og lage nye sanger som blir udødelige? Har vi funnet vårt Eiffeltårn? Jeg tror det. Vi må bare jobbe enda litt mer med innsida først. Med selve kjernen av låta: Refrenget.

Låtskriveren er katalysatoren

Det som en gang var kjent som en av de viktigste sagbruksbyene i Norge, kan bli en av Norges viktigste rockebyer. Vi har en stolt tradisjon med låtskrivere som skriver om det folk går og tenker på, men kanskje ikke får sagt eller skrevet selv.

Og jeg mener det er her oppskriften til refrenget på Rock City-låta ligger. Vi må videreutvikle. Historiefortelleren. Alkymisten. Tradisjonsbæreren. Med andre ord: Låtskriveren. For den beste låta er enda ikke skrevet.

Vi må bevisst begynne å jobbe med låtskriveren i skolen, kulturskolen, videregående og på høgskolenivå, og det er her jeg personlig brenner for å utvikle Rock City Namsos. Jeg vil høre folk si: "Tenk så kult det kan bli å leve av å være låtskriver."

Det kan være enklere sagt enn gjort nå i Generasjon Facebook som jeg selv er en del av. Der er det blitt vanlig å ha 2500 "venner", men kanskje ingen å drikke kaffe med når fredag ettermiddag kommer. Vi er en del av en generasjon som bærer på en redsel for at det ferdige produktet ikke skal stå i samsvar med de høye ambisjonene. Glasurgenerasjonen. En generasjon som er nakne, med klærne på. "After the goldrush" med grenseløst store ambisjoner og uendelig lite å synge om. Vi er redde for å ikke bli Neil Young , Ane Brun eller Rolling Stones eller på første forsøk.

Gjøkungen

Derfor er det perfekt timing når Åge nå lanserer en idé om en mentorordning for band og artister og vi har fått en meget bra Rockebinge i Namsos. Dette må vi rendyrke til en rugekasse for gjøkunger som vil leve av å være låtskrivere og artister. For låtskriveren er jo også igangsetteren. Den som tar sjansen sammen med likesinnede til å samle et band som kan ansette et crew og turnere. Som igjen kan dokumenteres, styles, hylles, slaktes, hates og elskes. Brikkene og helhetsbildet av Rock City falt på plass da jeg leste om Åges idé. Genialt tenkte jeg!

På Røros sitter det nå to spreke damer som har funnet opp kulerammen for alle som vil lære å skrive låter. Du kan også lære deg hele musikkteorien, fargelæren eller alt om den magiske kvadrant ved å snu skiva. Musikkskiva har de kalt den. Smart! De har lagt et gullegg vi kan være med på å foredle. De ventet ikke på at noen skulle komme til dem å videreutvikle idéeen deres. De tok kontakt direkte med meg og så Rock City, og sa "Hallo, er her vi". Det er en sunn holdning til Rock City, og alle må tørre å se utover nå slik at våre låtskrivere og tekstforfattere sammen med andre norske låtskrivervenner kan videreutvikle Namsos til å bli Norges viktigste låtskriverby for all framtid.

Ei stor satsing på låtskriving som håndverk. Det må bli selve katalysatoren i all jobbinga framover. Dette vil få folk til å se til Namsos.

Så til slutt. Tilbake til Gustave Eiffel. Sier noen Paris til meg i dag, ser jeg for meg den lille rotta fra barnefilmen "Rattatouille" som på slutten av filmen ser stolt bort på det store skinnende Eiffeltårnet i en vakker solnedgang. Det tårnet som av innbyggerne ble møtt med skepsis har blitt det kjæreste symbolet på verdensbyen.

Det er for meg et godt bilde på hva Rock City kan bli for Namsos.

Snart ti år har gått, og når jeg nå leser alle de brennende engasjerte innleggene om Rock City blir jeg glad. For noe har endret seg i Namsos i løpet av de siste åra. Noe viktig. Omdømmet vårt. Vi har fått oss en klar visjon, og vi har begynt å jobbe med innsida. Reisverket. Den vanskelige innvendige konstruksjonen. Et godt omdømme er alltid basert på noe som er skapt innenfra. Mange har jobbet hardt og godt for å få dette til. Veien til å bygge innsida på Rock City har gått på hullete kjerreveier og gjennom solfylte og gullbelagte alléer.