Hvordan få folk med høy kompetanse til å ville leve utenfor de største byene?

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten etterlyser svar på hvordan vi skal få folk med høy kompetanse til å bosette seg utenfor de store byene og hva som gjør et lokalsamfunn attraktivt å bo i.

Vi har relativt oppdatert kunnskap om hva som forklarer hvorfor folk flytter fra et sted til ett annet. Resultatene fra bo- og flyttemotivundersøkelsen i 2008 viser at familie, bolig og sted/miljø kommer foran arbeid som flyttemotiv. Det er flere årsaker til at folk flytter mindre etter arbeidsforholdene nå enn tidligere. Mulighetene til jobbpendling har økt mye siden forrige undersøkelse i 1972. I tillegg er det nå et mye sterkere fokus mot stedsattraktivitet og miljøforhold. Videre har det vært høykonjunktur med mange valgmuligheter på arbeidsmarkedet mange steder i den perioden siste undersøkelse ble gjennomført.

På denne bakgrunn er det mulig å trekke den generelle konklusjonen at når enkeltmennesker i dag skal bestemme seg for bosted, har lokalsamfunnet de bor i eller skal bo i like stor eller større betydning enn jobben som bo- og flyttemotiv. Det er imidlertid ikke mulig å konkludere på om dette også gjelder for folk med høy formell kompetanse. Det er et spørsmål jeg håper at forskerne i SSB og NIBR som har stått bak undersøkelsen kan bidra med svar på.

Jeg mener det er viktig å peke på at en spennende og interessant jobb ennå har stor betydning som bo- og flyttemotiv. Undersøkelsen fra 2008 viser at for de som flytter til steder med liten mulighet for jobbpendling, har jobben relativt større betydning. En inngang til å svare på spørsmålet i tittelen er derfor å finne ut om det er mulig å flytte eller etablere noen av de spennende jobbene utenfor de største byene. Et interessant og nytt virkemiddel i så måte er stedsuavhengige arbeidsplasser. Dyrøy kommune har det siste året gjennomført et forprosjekt der de har undersøkt hva som må til for at arbeidstakere skal kunne flytte fra et sted og ta jobben med seg på flyttelasset. De tre viktigste forutsetningene er høyhastighets fiber for optimal utnyttelse av kommunikasjonsteknologi, at arbeidstakeren kan bli del av et fysisk og sosialt miljø og at det er rimelig nærhet til flyplass.

Forprosjektet viser at mange kommuner ennå ikke er i stand til å ta imot stedsuavhengige arbeidsplasser, først og fremst fordi det fysiske og sosiale miljøet ennå ikke er på plass. Mange kommuner har brukt ressurser på å få hele bedrifter eller virksomheter lokalisert hos seg, men har ikke sett potensialet i å tiltrekke seg flere enkeltpersoner med en jobb med på kjøpet.

Arbeidsgivere sier at det er ressurskrevende å etablere slike ordninger og at drahjelp fra kommuner som tilrettelegger vil ha stor betydning for videre utvikling. Arbeidstakerne forteller om tunge og lange prosesser med å få gjort avtaler om stedsuavhengige arbeidsplasser, men at det fungerer utmerket når det er på plass. Det oppleves svært tilfredsstillende å beholde en jobb som man trives godt i og vil utvikle seg videre i, og samtidig få bo der man helst vi leve. Dette er et av flere svar på hva som kan få folk til å ville leve utenfor de store byene.

Hvis vi så dreier perspektivet over på lokalsamfunnet, vet vi gjennom forskningen Mai Camilla Munkejord har gjort at kvinner som har flyttet til Finnmark opplever at de har flere muligheter på arbeidsmarkedet, i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet enn de hadde der de bodde tidligere. Kystsamfunnene i Finnmark er gjennomsiktige og kompakte, og det er derfor kort vei til makt og innflytelse. Munkejord hevder at fokuset i norsk bygdeforskning i stor grad har vært rettet mot tidligere jord- og skogbrukssamfunn. Hun sier at kystsamfunnene i Finnmark og langs kysten ikke har de samme sosiale og kulturelle normer som de mer patriarkalske innlandsbygdene.

Munkejord peker på fire viktige momenter som kjennetegner de attraktive lokalsamfunnene:

Lokalsamfunnet må oppleves som åpent og inkluderende. Det må være enkelt for nye innbyggere å bli en del av fellesskapet og det må være lov å være både innflytter og lokal på samme tid.

Innbyggerne må være mobile og kunne ha tilknytning til flere steder samtidig. Det må altså finnes gode kommunikasjons- og transportmuligheter slik at jevnlige besøk hos familie og venner andre steder i landet er mulig. Bruk av kommunikasjonsteknologi som et verktøy for å redusere avstand framheves også.

Et tredje moment er knyttet til det kompakte lokalsamfunnet på kysten. Å bo på tettbygde steder med korte avstander mellom barnehage, skole, butikk og jobb gjør hverdagen enkel. Igjen peker Munkejord på kontrasten mellom landbruksbaserte bygder med lang avstand mellom husene og mellom hjemmet, jobben og ulike fritidsarenaer.

Det siste momentet Munkejord legger vekt på er kjønnskulturen i lokalsamfunnet. Hun sier at det å jobbe for at ens kjønn oppleves som en mulighet, heller enn en begrensing, er meget sentralt for å oppnå stedsutvikling og bolyst – både på små og store steder – på kyst og i innland.