Av: Guri Mette Vestby – NIBR

Markedsmekanismer for tilbud og etterspørsel, kvalitet og originalitet, profilering og omdømme slår inn på disse arrangementene. Og selvsagt økonomisk gangsyn. Resultatet blir at festivaler som skårer høyt på disse faktorene overlever. Men det er mange skjær i sjøen. Entusiaster som grunnlegger festivaler er sjelden forberedt på de mange praktiske, tekniske og formelle snubletrådene. Det er her vertskommunens velvilje og praktisk festivalhjelp kan ha stor betydning. Er kommunen da en aktiv støttespiller, en passiv tilskuer eller en motspiller som stikker kjepper i hjula? Ser kommunen at godt samarbeid med festivalene også er en brikke i lokal samfunnsutvikling – og derved i det store spillet om stedsattraktivitet?

Kjerneaktivitet og ”alt det andre”

Festivaler starter ofte i det små med en entusiastisk vennegjeng eller forening som samler seg rundt interessen for en musikksjanger, friluftsliv, lokal mat eller underholdning. Et oversiktlig arrangement vokser inn i festivalformatet med flere tusen besøkende. Det er da det usynlige arbeidet også vokser og snubletrådene dukker opp. Mange får nærmest sjokk når de innser omfanget av tillatelser og avtaler som må på plass, i tillegg til tusen andre praktiske detaljer. Midt i arbeid med bookinger og organisering av flere hundre frivillige må festivalledelsen ordne alt fra ekstra søppeltømming og strømtilførsel til formaliteter rundt løyver og sikkerhet. Tilsynelatende kjedelige ting som det koster kommunen forsvinnende lite å bistå med, men som er til uvurderlig nytte for arrangørene. Dette viser en studie av festivaler på småsteder og i bygder som Distriktssenteret tok initiativ til.

Det lille ekstra betyr mye

Det er en underkjent suksessfaktor for festivaler at kommunen viser velvilje, gjør små tilpasninger og yter praktisk bistand. Trænafestivalen i øysamfunnet på Helgelandskysten er et godt eksempel. Kommunen lar festivalen få bruke offentlige lokaler, anlegg og arealer og bistår med klargjøring, beredskap og vakthold. Festivalen har dessuten et tett samarbeid med kommunen, som også kobler inn andre aktører; rett før oppstart møtes politi, kystvakt, brannvesen og helsevesen for å drøfte sikkerhetsberedskapen. Under festivalen stiller kommunen seks personer til disposisjon og deltar på daglige evalueringsmøter. Det eksisterer en slags allianse mellom festival og kommune.

Mye kan gå galt

Ordinære kommunale oppgaver blir ekstraordinære under festivaler fordi omfanget blir så stort. Festivaltid er dessuten ferietid, også for den kommunale tjenesteleverandøren. Tettere samarbeid betyr forenkling av rutiner og forebygging av problemer. Å etablere en teltleir på et privat jorde krever tillatelser og avtale med grunneier, planlegging av infrastruktur og fasiliteter. Når sentrumsgater og veitraséer skal stenges, fordres litt mer enn å sette opp sperrebukker. Mange trenger ekstra strømforsyning på uvanlige steder. Renovasjonskapasiteten må økes. Ambulerende skjenkebevilling er ikke noe du ordner rett før ølkranene i musikkteltet skal åpnes. Selv om festivalen har innleid eller frivillig vaktmannskap og førstehjelpsteltet er bemannet av lokalt Røde Kors, så må styrket beredskap i legevakt og politivakt være avtalt. Slik fortsetter det med et vell av oppgaver som vertskommunen kan bidra til å løse.

Åpne armer eller lukket dør?

Ekstremsportveko på Voss er et eksempel på en festival som krever ekstra mye både av arrangører og byråkrater. De må både ha mange spesialtillatelser og et klart fokus på sikkerhet og beredskap når de drar i gang aktiviteter som rafting, paragliding, fallskjermhopping, kiting, klatring og freestyle. Dessuten må de ha landingstillatelser for helikopter på fjellplatåer og tillatelse til å stenge veier og arealer for vanlig trafikk og ferdsel. For å få kontroll over mengden av søknader og avtaler, har Voss kommune oppnevnt en koordinator som tar seg av all kontakt med Ekstremsportveko. I motsetning til tidligere år, går det nå ”ein søknad inn, eitt svar ut”. Det er mye som er lett for kommunen, men vrient for festivalen. Særlig i oppstarten trenger mange festivalildsjeler litt overbærenhet og hjelp. Hva slags holdning møtes de med på kommunehuset: velvilje eller manglende smidighet, synlig skepsis og stivbent byråkrati?

Lokal samfunnsutvikling

Da vi studerte festivaler i bygde-Norge, så vi potensialet: slike arrangementer kan være brikker i stedsutvikling og fortrinn i attraktivitetskonkurransen. Festivaler som den internasjonale folkemusikkuka i Førde og rakfiskfestivalen i Valdres betyr økt omsetning for det lokale og regionale næringslivet. Profileringen av stedet styrkes også. Ekstremsportveko har for eksempel gitt Voss bred mediedekning og snudd sesongprofilen mot sommeraktiviteter. Norsk Fjellfestival har bidratt sterkt til at Romsdalsfjellene og Rauma oppfattes som et friluftseldorado for besøkende og fastboende. Og enda viktigere: En festival er en møteplass, et tilbakevendende lyspunkt i kulturkalenderen. Det lokale selvbildet får et løft. Kompetansen på å dra i land store arrangementer bygges dessuten opp og lykkes en kan det gagne ens omdømme som vertskommune og arrangementsarena.

Norske kommuner skal ikke bare fylle rollen som tjenesteleverandør og forvalter av lover og regelverk, de forventes nå å innta en aktiv rolle som samfunnsutvikler. Samarbeid med festivalarrangører og andre private aktører i lokalt kulturliv, næringsliv, reiseliv og idrettsliv som bidrar til opplevelser og verdiskaping på stedet bør derfor styrkes. I bygdekommuner er slike allianser en forutsetning for lokal samfunnsutvikling.

Denne kronikken stod på trykk i Kommunal Rapport i oktober 2012.