Narve Nordmelan: Det umulige er mulig!

Narve Nordmelan er daglig leder i Namdalshagen og gjesteblogger for Distriktssenteret.

Eventyret Drammen blekner selv fortellingen om den stygge andungen. Utgangspunktet var det verste. Elva fløt forurenset, tykk og skitten, og Europaveien dundret grått og astmatisk gjennom byen. Drammen var stedet folk i beste fall kjørte gjennom, og kommunen var svart land sjøl da jappetida var på det heiteste.

Drammen var ikke for folk!

20 år senere hentet Drammen hjem trofeer fra nasjonale og europeiske mesterskap i byutvikling – og feide byer som Barcelona og Amsterdam av banen. Et mål så stort og hårete at hadde de sagt det i forkant ville selv Ingebrigt Steen Jensen ledd seg forderva. Elva er skinnende ren og omkranset av bystrender, biltrafikken flyter utenfor sentrum erstattet av et mangfold av nye arenaer og møteplasser for folk.

Alt sammen uten at Drammen hadde mer penger å bruke enn andre kommuner eller har blitt mer gjeldstynget. Hva har skjedd? Hvordan er det mulig?

Samling i bånn

Det er flere årsaker til Drammens suksess – godt politisk håndverk er en av dem. Elendigheten var så stor at den skapte en bred kriseforståelse blant byens folkevalgte. Noe måtte gjøres – og de måtte gjøre det sammen.

Slik ble byutviklingen løftet over partipolitikken. Det var ingen uenighet om kursen, gode prosesser sikret klar prioritering og framdrift – og det spilte i praksis ingen rolle om det var blått eller rødt styre. Partipolitiske markeringer var forvist til andre saksområder. På den måten ble det skapt et politisk klima som ga en voldsom gjennomføringskraft. Drammen sto samlet mot røkla – og resten av verden.

Det er verdt å merke seg dette – spesielt i regionbyen Namsos som fortsatt sliter med etterdønninger av den politiske spliden fra Namdalsprosjektet. Det har skapt et klima med kunstige politiske skillelinjer, og da er det ikke lett å løfte blikket mot de lange linjer. Det virker nesten som om uenighet er en dyd i seg sjøl – enstemmighet har liksom noe usunt og udemokratisk over seg.

Da finnes det aldri noen tapte slag – for det er alltid en anledning for et spark på skinnleggen eller enda bedre. Omkamp.

By for mennesker

Et annet viktig grep Drammen gjorde var at de definerte en rekke tiltak som byutvikling – og ikke såg det isolert som sektorpolitikk. Flyttingen av byens biblioteket til den nye Kunnskapsparken sammen med høgskolene er et eksempel. Biblioteket hadde det for så vidt bra nok der det var, men skulle Drammen bli en by for mennesker måtte det ligge ved elva der den nye framtida blir skapt.

I dag er biblioteket med 45 ansatte helgeåpent og en naturlig avslutning når drammenserne går sin byrunde. Det kostet mer penger, men var altså ansett som byutvikling – ikke kulturpolitikk. Og det måtte til om Drammen skulle holdt fast på sin visjon om å være en by for folk.

Igjen en parallell til Namsos der Rock City nå reiser seg og skal bli en smeltedigel for framtidas næringer og yrker. Byens stolte kulturskole må bare ligge der i folkevrimmelen – midt i smørøyet – og ikke bortgjemt med kummerlige og nær skammelige fysiske forhold.

Selvfølgelig må den det.

Men her gikk politikerne seg vill i budsjett-tall – de såg ikke mulighetene, bare problemene.

Og mistet visjonen.

Hvem er vi?

Nå er det ikke slik at Drammen hadde en masterplan, og vegen ble til under marsjen selv om kursen var lagt. Men byen famlet fælt med å finne seg sjøl og prydet seg lenge med buttons om både It-byen og Nissebyen – før de skjønte at de var på ville veger.

Da ble elvebyen Drammen skapt.

Hvem er vi som bor i Namdalen? Hva er vår identitet? Regionen er rik på ressurser på mange plan og muligheten er mange. Men vi klarer bare unntaksvis å stå løpet fullt ut, og da er det gjerne enkeltpersoner og bedrifter som lykkes mer på tross av enn på grunn av. Ikke som resultat av en kultur – en større visjon.

Min påstand er at vi jobber for mye stykkevis og delt – og blir for opptatt av vår egen teig. Det må til en annen helhetlig og strategisk tekning om Namsos virkelig skal bli rockebyen og Leka virkelig skal bli Sagaøya.

Uten politisk kraft blir det bare ord og papirvedtak – og sporadiske skippertak og omstillingsprosjekter.

Eller er det slik som Olav Duun sier at namdalingen ikke er fornøyd uten at han har noe å være misfornøyd med – og lar vi egentlig nye ting skje de og.

Skeptisk?

Drammen har vist at det er mulig!

Dette blogginnlegget var opprinneleg trykt i ei kommentarspalte i Namdalsavisa 9.12.2010