Samhandling om integrering

Vidar Ferstad er strategirådgiver i NAV Nord-Trøndelag og Marthe A. Strømmen har vært trainee i NAV Nord-Trøndelag og de gjesteblogger for Distriktssenteret.

I løpet av siste halvår i fjor, gjennomførte NAV i Nord-Trøndelag en evaluering av de tjenester som leveres til flyktningene. Denne evalueringen omfatter både tjenester NAV leverer alene og de vi utfører sammen med andre. Vi ser at vi har flere utfordringer både internt og i samarbeid med andre.

I 2011 ble det bosatt nye flyktninger i 13 kommuner i Nord-Trøndelag. Bosetting av flyktninger er en frivilling oppgave for kommunene og de avgjør selv hvor mange de kan ta imot. Antallet flyktninger som ble bosatt i fylket i løpet av fjoråret, varierte fra 35-45 i de største kommunene til 10-15 i noen av de mindre.

Undersøkelser utført av SSB, dokumenterer at vi oppnår gode resultater her i landet når det gjelder bosetting og kvalifisering av flyktninger. Overgangen til jobb og/eller utdanning har i snitt ligget på 50–60 prosent. Ikke-vestlige innvandrere med høy utdanning har sterkere tilknyting til arbeidsmarkedet enn de med lavere utdanning. Flere studier viser imidlertid at høyt utdannende personer som har innvandret til Norge, i mindre grad enn andre kommer inn i yrker der de får brukt utdanningen sin. I en relativt fersk Fafo-rapport svarer 40 prosent av arbeidsgiverne at de har problemer med å vurdere kompetansen til arbeidssøkere med ikke-vestlig bakgrunn. Dette er noe av årsaken til at andelen innvandrere som er sysselsatte er lavere og arbeidsledigheten høyere enn for andre innbyggere. Selv om mye er bra, er det opplagt mye som kan gjøres bedre.

Den enkelte kommune har plikt til å tilrettelegge introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere. Etter introduksjonslovens § 2 har alle mellom 18 og 55 år med behov for grunnleggende kvalifisering, rett og plikt til å delta i slike program. Lovens målsetting er at introduksjonsordningen skal føre til en raskere overgang til ordinært arbeid for deltakerne. Vår evaluering viser at progresjonen i språkopplæringen ofte er svak for mange innvandrere og særlig for de med liten utdanningsbakgrunn fra hjemlandet. Mange blir etter hvert gode i muntlig norsk, men har fortsatt dårlig leseforståelse og skriftlig framstilling. Både språk og utdanning er viktige inngangsbilletter til arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere påpeker da også at det er svært viktig at deres ansatte forstår beskjeder som blir gitt og at de kan sette seg inn i HMS - rutinene i bedriftene. Flyktninger og innvandrere med dårlige norskkunnskaper stiller derfor ofte svakere som jobbsøkere enn andre.

Tilbakemeldingen fra alle vi var i kontakt med i løpet av evalueringsperioden, er at samhandlingen må bli bedre. Mange påpekte at ansvaret for arbeidet med flyktningene skyves mellom kommune, stat og fylkeskommune. Av den grunn blir det krevende å skape gode overganger fra kommunale introduksjonsprogram til opplæring i videregående skole eller til arbeidsmarkedsopplæring og andre NAV - tilbud. De aller fleste trenger enten et fullstendig utdanningstilbud som erstatning for manglende utdanning eller et tilbud i tillegg til det de har fra hjemlandet. Overgangsproblemene ble sterkest vektlagt i de større kommunene som har mange ansatte og hvor ikke alle kjenner hverandre like godt.

I en del av bosettingskommunene ble det opplevd som vanskelig å få privat og offentlig næringsliv aktivt involvert i arbeidet. Flyktningetjenesten og NAV kommenterte flere steder at flyktninger ofte konkurrerer med andre brukergrupper om språk- og arbeidspraksisplasser. En annen erfaring var at når avtalene om praksis i bedriftene var inngått, medførte det mye arbeid å følge opp disse. Noen mente også at mange av flyktningene starter for tidlig med arbeids- og/eller opplæringstiltak. I mange tilfeller har ikke flyktningenes ønske om et framtidig yrke og deres evne til å gjennomføre et utdanningsløp, vært vurdert godt nok i forkant av at de har startet opplæringen. Mange påpekte også viktigheten av at NAV må gi tiltak i riktig rekkefølge slik at deltakerne kommer raskere i jobb en tilfellet er i dag.

Vi har gode eksempler på at det er gjort noe med dette her i fylket. Prosjektet Krafttak for Inkludering i Verdal som var et samarbeidsprosjekt mellom kommunen, NAV, partene i arbeidslivet og ikke minst lokalt næringsliv, hadde gode erfaringer med økonomisk kompensasjon til bedrifter som tok imot innvandrere. Å ha en mentor- og fadderordning i bedriften har også gitt gode resultater. I vår evaluering kommenterte flere at det er viktig at hjelpeapparat er konstant tilgjengelig for å kunne svare på spørsmål og for å bidra til å løse eventuelle konflikter.

På Sjefsgården voksenopplæring i Levanger har de hatt positiv erfaring med å ansette en praksiskoordinator som sørger for at kontakten mot næringslivet blir systematisk og profesjonell. Erfaringer flere steder viser også at det er en stor fordel å ha kommuneledelsen med på laget. Det vil kunne forplikte alle kommunale enheter til å ta imot minst én person i språkpraksis. Verran kommune jobber for tiden med å utvikle en plan for arbeidet med flyktningene som skal sikre bredere involvering fra hele kommunen. Andre kommuner har også gjort lignende grep.

I 2012 vil innvandrere være en prioritert gruppe ved bruk av arbeidsretta tiltak i NAV. Samarbeidet med kommunene om introduksjonsprogrammet skal også styrkes. Det er videre en målsetting å utarbeide mer tilpassede videregående kvalifiseringsløp i samarbeid med fylkeskommunen. NAV vil i tillegg kunne bestille arbeidsmarkedskurs der hovedinnholdet er yrkesrettet opplæring, men der språkopplæring i norsk inngår som en del av kursene. Dette vil øke mulighetene for at innvandrere får kompetanse som er i samsvar med arbeidslivets behov. Det vil bidra til å dekke noe av behovet for ettertraktet arbeidskraft i næringslivet og samtidig føre til økt og raskere integrering av flyktninger og innvandrere.

Opprinnelig publisert i Trønderavisa 10.01.12.