Hvem er det som definerer hva som er hva?
1.november var jeg på Voss. Kommunal- og regionaldepartementet inviterte til jubileumskonferanse for distrikts- og regionalpolitikken. Møteleder var Siri Lill Mannes fra Speaklab, et kjent fjes fra sin tidligere jobb som nyhetsanker i TV2. Hun hoppet rett inn i humlebolet gjennom å fortelle om hva som skjedde da hun ble kontaktet om å være møteleder på nettopp denne konferansen. - vi trenger en programleder fra utkanten.....Se historien her, starter ca. 30.55 minutter ut i sendinga
Jeg er glad for at Mannes tok oppdraget, fordi den lille historien ved oppstarten sier mye om hvor forskjellig virkeligheten kan beskrives og oppfattes. Etter Mannes overtok Frank Aarebrot og holdt et underholdende og faktarikt innlegg som egner seg utmerket som allmenn folkeopplysning (ca. 33-55 minutter ut i sendingen). Et av hovedpoengene hans er at vi har periferisert oss i hodene våre siden bilen på begynnelsen av 1960-tallet overtok for båten som kommunikasjonsmiddel. Og der ligger noe noe av forklaringen, Marit Alvig Espenes, når du i Dyrøyseminarets blogg spør om hvorfor vi setter passerspissen i Oslo når vi skal beskrive bygdene vi bor i.
Ragnvald Storvoll sier i en facebookkommentar til blogginnlegget at det er en myte at alt skjer i Oslo. Og at det er viktig å være sjølkritiske. Jeg er enig i det. Jeg jobber i Distriktssenteret fordi jeg er opptatt av kunnskapsbasert distriktsutvikling. Jeg ser at det er behov for å komme med fakta knyttet til mytene om distrikts-Norge, også fakta som kan oppfattes som utfordrende for distriktskommuner. Jeg leser og ser hallelujareportasjer om det gode liv på landet med kritisk blikk og tror ikke Norge blir et bedre sted om alle flyttet ut av storbyene. Vi trenger variasjon i bostedsmuligheter på samme måte som vi trenger variasjon i jobbmuligheter. Vi trenger bosetting i hele landet fordi naturressursene våre er spredt.
Jeg vet at innbyggertall ikke er målestokken på livskraftige samfunn, dette har jeg erfart gjennom min egen og mine kollegers kontakt med mange lokalsamfunn rundt om i landet. For meg framstår kommune-Norge som en parallell til håndball- og fotball-Norge: det finnes et divisjonssystem og plasseringen der handler ikke om kommunestørrelse eller geografi. Utfordringen er at definisjonen på periferi og sentrum som ble til på 1960-tallet har forsterket seg gjennom de 50 årene som har gått. Det er ikke et enkelt og kortvarig oppdrag å endre blant annet medias kunnskap om, forståelse for og framstilling av det mangfoldige landet vårt. Men det burde være et enklere oppdrag for oss som bor utenfor storbyen å være bevisste på hvordan vi selv definerer oss. Eller hva tenker dere Marit Alvig Espenes, Arne Langset og Morgan Lillegård?
