Veien blir til mens vi går

Kurt og Ellen Ediassen driver et gårdsbruk med rundt 20 melkekyr på Finnøy i Hamarøy kommune i Nordland. Bygda har allerede rukket å bli berømt for sin store aktivitet, vekst og markante innflytting.

Og når de kommer noen nye til bygda, står alle klar til å rekke ut en hjelpende hånd. Et viktig stikkord i den forbindelse er gjensidig respekt.

- Det er ikke noe mål at innflytterne skal bli som oss, men det kan være godt få en praktisk innføring i hvordan ditt nye hjemsted fungerer, sier Kurt og Ellen.

Sosial koder

Selv fikk han en liten aha-opplevelse da en latvisk mann lurte på hvorfor folk på Finnøy var så kalde:

- Kalde? Vi? Hva tenker du på, spurte jeg, smiler Kurt.

Og så viste det seg at latvieren var vant til at folk håndhilste på hverandre, hver gang de møttes.

- I Norge hilser vi første gang, deretter går det i ”Hei” og ”Hvordan går det?” Det falt oss jo ikke inn at det ble oppfattet som uhøflig og delvis arrogant hvis vi ikke strakte frem hånda hver eneste gang, ler Kurt.

Genuint samhold

Ekteparet skryter voldsomt av samholdet i bygda, hvor grendehuset er bygget på dugnad og hvor dørene alltid står åpne hvis det er noe sambygdingene lurer på. Spesielt viktig blir dette når det er snakk om innflyttere, enten det er utlendinger eller nordmenn.

- Det handler om en kontinuerlig oppfølging helt til folk føler at de har blitt som en i familien, sier Kurt og Ellen.

Og etter det går ting av seg selv, for da har innflytterne blitt smittet av den samme gløden og engasjementet som har gjort at Finnøy stadig oftere blir brukt som et unikt eksempel på hvordan et lite sted i utkant-Norge kan trekke til seg folk.

Brennende sjeler

En av de som elsker å reklamere for Finnøy, er rektor ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling, dr. philos, Dag Jørund Lønning.

- Vi må ta vare på de brennende sjelene, sier Lønning.

Og Lønning brenner for at man må begynne i rett ende. Det vil si med frøet og ikke frukten.

- Vi må ha noe å leve for, før vi kan skape noe å leve av, sier Lønning.

Med det mener han at en ”ekte vare” kun kan vokse frem hvis den er forankret i et rotekte engasjement og lokal tilhørighet.

- Vi har fått et samfunn hvor det er stadig færre ting vi må gjøre for å overleve – slik folk var nødt til å gjøre for 100 år siden, påpeker Lønning.

Viljen avgjør

Når det ikke er noe du må gjøre, gjenstår spørsmålet om hva du vil gjøre:

- Da blir det slik at de som lykkes, er de som har sterkest vilje, sier Lønning.

Som også brenner for det faktum at samarbeid er en like viktig innsatsfaktor:

- Hvis alt handler om meg og mitt, at alle idéer skal patenteres, så skjer det lite. Målet må være å skape en kreativ allmenning, og det er nettopp det folket på Finnøy har gjort.

Tekst: Rune Nilsen