Feilslått fokus i regional tenking?

Han påpeker også at søkelyset på de regionale eliters visjoner kanskje er for stort.

– De økonomisk sett mest vellykkede regionene, som for eksempel Jæren og Sunnmøre, preges av en nær sagt «håpløs» kommunestruktur. Kommunenes størrelse synes ikke å ha betydning for regionens økonomiske vekst – derfor er stort fokus på kommunesammenslåing et feilgrep i denne sammenhengen, forteller Aarsæther ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitet i Tromsø.
– Vi kan også si at mange visjoner om store industrielle lokomotiver i store administrative enheter, ikke er den beste strategien for å fremme vekst og nyskaping. Derfor er det et viktig arbeid som i dag gjøres i det små, med etableringer knyttet til næringshager og gründerstøtte, utdyper han. 

«Den globale landsby»

– Forventningene rundt å tegne nye kommunegrenser må også dempes av en annen årsak. Professoren begrunner:
– Når man i dag søker ut av kommunen, er det ikke nødvendigvis til naboen, men til andre regioner i inn– og utland. Ting skjer på en annen måte i dag enn for eksempelvis 50 år siden – da ga det mer mening å rette seg mot nabokommunen. Nå er blant annet mange norske virksomheter avhengige av polsk arbeidskraft, men det er ikke mulig å tegne Polen inn i kommunekartet. Arbeidskraft og kapital er på stor vandring – det er nye globale tider.

Periferien undervurderes

Aarsæther trekker også fram at søkelyset innenfor dagens regionale tenking kanskje i for stor grad er konsentrert rundt storbyområdene.
– Fokuset er stort på hva regionale eliter kan utrette, mens folk flest bryr seg om sine steder, sine bedrifter og kommuner. Stedsentusiasme står sterkt i Norge.
– I lengselen etter å skape den slagkraftige byen, glemmes betydninga av omlandet. Det er en tendens til at virksomheta i omlandet undervurderes, og det utvikles lite politikk for å være småstor eller liten, sier han.

Særegent balanseprosjekt

Samtidig vektlegger professoren at Norge i et internasjonalt perspektiv har en god balanse mellom sentrum og periferi. Flere forhold har styrket den norske periferiens maktgrunnlag.
– Kommunestrukturen har gitt makt til å formulere behov. Oppgraderingen av statusen til nynorsken og det samiske har bidratt til å øke respekten for periferiens kultur. Utviklinga innenfor reiseliv kan også nevnes. Den har vist at det er svært attraktive ting som foregår i utkanten. Vi begynner å se fruktene av satsinga på reiseliv som drives utenfor byene, men gjerne i samspill med dem.

Tekst og foto: Astri Edvardsen, Krysspress ®